Hymne Norvège

Drapeau de NorvègeJa, vi elsker dette landet

Original

Ja, vi elsker dette landet

som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor, og den saganatt som senker drømme på vår jord. Dette landet Harald berget med sin kjemperad, dette landet Håkon verget medens Øyvind kvad; Olav på det landet malte korset med sitt blod, fra dets høye Sverre talte Roma midt imot. Bønder sine økser brynte hvor en hær dro frem, Tordenskiold langs kysten lynte, så den lystes hjem. Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; andre kunne bare grede, men det kom igjen! Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald! Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; men i verste nød blåøyet frihet ble oss født. Det gav faderkraft å bære hungersnød og krig, det gav døden selv sin ære – og det gav forlik. Fienden sitt våpen kastet, opp visiret for, vi med undren mot ham hastet, ti han var vår bror. Drevne frem på stand av skammen gikk vi søderpå; nu står vi tre brødre sammen, og skal sådan stå! Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett. Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.

Français

Oui, nous aimons ce pays

Comme il émerge Érodé par les éléments surgissant de la mer Avec ses mille foyers Aime, aime-le et pense À nos pères et mères Et cette nuit fantastique qui tombe sur nos terres Cette terre fut sauvée par Harald Avec sa troupe de guerriers Ce pays que Håkon a défendu Pendant que Oyvind le troubadour composait Olav peignait des croix Sur cette terre avec son sang Ici, au nord, Sverre contestait Rome Les paysans aiguisaient leurs haches Puis entraient dans l’armée Tordenskiold se battait sur toute la côte Et on voyait ses éclairs. Les femmes se levèrent aussi pour se battre Comme les hommes. D’autres ne pouvaient que pleurer Car les soldats revenaient En effet, nous n’étions pas nombreux Mais cela suffisait Ces peu de fois où nous avons essayé. Et quand il fallait mettre le pays en jeu Nous préférions brûler le pays que de le voir tomber Rappelle-toi seulement ce qui s’est passé à Fredrikshald ! Nous avons subi des temps difficiles On a même été envahi Mais c’est dans la pire misère que la liberté est née dans nos yeux bleus La famine et la guerre nous a donné la force du père La mort était un honneur Et nous donna la paix. L’ennemi jetait ses armes, Et levait ses visières Nous nous précipitâmes vers lui avec étonnement Parce qu’il était notre frère Poussés par la honte, nous retournions vers le sud Maintenant, nous nous tenons comme trois frères ensemble Et ce sera comme ça dorénavant. Norvégien, dans tes maisons et tes cabanes, Remercie ton grand Dieu ! Il voulait défendre le pays Même si son avenir semblait sombre Parce que dieu a vu toutes les batailles des anciens et les pleurs des mères il nous a aidé à gagner notre liberté. Oui, nous aimons ce pays Comme il émerge Érodé par les éléments surgissant de la mer Avec ses mille foyers. Et comme lors des batailles de nos pères qui tirèrent Dont les victoires sortirent le pays de la misère, Aussi, s’il est nécessaire Nous rejoignons nos bataillons pour le bien du pays.